Previous slide
Next slide

Følg vårt nyhetsbrev!

Meld deg på nyhetsbrevet vårt og få informasjon om kurs, konferansar og andre nyheter frå senteret!

Ja, eg vil melde meg på!

Aktuelt

Vi arrangerer en uke med fordypning i arbeid med torturoverlevere med særlig fokus på kartlegging.  

Fagdagene foregår på teams, og er organisert i samarbeid med kompetanseteam innen arbeid med torturoverlevere ved Senter for Migrasjonshelse i Bergen kommune. 

Tirsdag 16.04.24:

IRCT-webinar: Tema: Documenting Torture: Using the Istanbul Protocol

Tidspunkt: kl. 1330-1630  

Fagdag 17.04 (generell)

Formål: Generell info om tortur

  • 0900 – 0920: Valeria Markova – kort innlegg om historie, definisjon og om hvorfor forpliktelser helsearbeidere har i møte med tortur overlevere.   
  • 0920 – 0950: Nora Sveaass vil gi informasjon om kartlegging av tortur erfaringer ved bruk av Istanbulprotokollen 
  • Pause 1000 – 1015  
  • 1015 -1100: Rolf Vårdal forteller om det kliniske møte med torturoverlevere 
  • 11:15-11.45: Samtale og utveksling av erfaringer 

Fagdag 18.04 (dybde / fordypning)

Formål: Refleksjon rundt arbeidet med torturoverlevende, lukket gruppe for spesielt interesserte som arbeider med pasientgruppen. Dagen vil være på engelsk.  

  • 0900 – 0920: Valeria Markova gir intro om formål med dagen og hva vi anser som de største utfordringene i Norge, og mer lokalt med fokus på Vestland og Rogaland regionen 
  • 0920 – 10:00: Friederike Schwarzkopf /Psychological Psychotherapist at Zentrum ÜBERLEBEN, Tyskland, forteller om arbeid med torturoverlevere ved spesialisert behandlingssenter i Berlin, Tyskland.  
  • 1000 – 1015: Pause 
  • 1015 – 1055: Lotta Carlsson/ prosjekt lededer ved The Centre for Psychotraumatology/Centre for Torture Survivors in Finland (CTSF) and War Trauma Rehabilitation, forteller om sitt senter og sine erfaringer med bruk av Istanbulprotokollen, sin jobbsituasjon og opplæring av helsepersonell. 
  • 1055-1105: Kort pause 
  • 1105-1120: Refleksjoner fra Jurist Henriette Sinding Aasen om juridiske forpliktelser helsepersonell og helseinstitusjoner har i møte med torturoverlevere 
  • 1120-1200: Hvordan nærme seg pasienten? Klinisk erfaringer? Diskusjon med alle som har deltatt i løpet av dagen. 

Spørsmål?

Samlingene er aktuell for de som er med i eller ønsker å være med i Nettverk for fagpersoner som jobber med torturoverlevere og for nettverk for psykologer som er interessert i arbeid med traumer, kultur og migrasjon i Vestlandsregionen

Kontakt Valeria Markova, valeria.markova@helse-bergen.no

–  betraktninger om en fastleges handlingsrom i møte med mennesker med fluktbakgrunn  

Artikkelen ble først publisert i Utposten – blad for allmenn- og samfunnsmedisin


Tekst: Sidar Kartal og Beate Gauden, spesialkonsulenter ved RVTS Vest
 

Vi vil i denne artikkelen belyse det vi tenker er den lille forskjellen som kan gi stor trygghet for mennesker med fluktbakgrunn.

«Når meningen forsvinner og folk begynner å miste kontakten med hverandre, det er da sykdom oppstår, det er da helsen bryter sammen, mentalt, fysisk og samfunnsmessig», sier psykiateren og nevroforskeren Bruce Perry i Myten om det normale av Gabor Mate (2023, s.264).  

Hassan sitter hos fastlegen. Han har bodd i Norge i fire år, har to skolebarn og kona ble gjenforent for ett år siden. Legen spør hvordan det går. – «Jeg sover lite. Det er vanskelig. Jeg vet ikke».

Fastlegen har møtt Hassan to ganger før, han stiller flere spørsmål, men Hassan gjentar det han alt har sagt. Han finner ikke ordene, inni han er det kaos, skam og fortvilelse. Han kjenner seg isolert, selv om han går i jobb som lærling. Han vil jobbe, det føles livsnødvendig. Han forstår ikke hva som skjer, alt er forandret, men utenfra ser alt likt ut. Det føles som storm inni han og tankene sliter han ut. Fotballtreningen har han sluttet på. Han prøver å gå på foreldremøter, men han må være hjemme for å ivareta barna.

Kona snakker mye i telefonen med familien i hjemlandet. Hun er mye passiv, og har fravær på introduksjonsprogrammet. Hun vet ikke hvordan hun kan bruke sin kompetanse i Norge. Hun virker fjern og mistenksom, og lar barna sitte mye på skjerm. Familien prøver å delta i miljøet fra hjemlandet, men i takt med økende opplevelser av at livet blir vanskeligere, vegrer han seg for å delta.

Legen vurderer at Hassan trenger sovemedisin og ber han komme tilbake om tre uker. Hen vurderer sykemelding, men vil avvente fordi han er redd Hassan vil bli isolert.  

Helhet og tverrfaglighet rundt pasienten

Fra 1970 har antall mennesker med fluktbakgrunn i Norge økt fra 1,5 til 5,3 %. I 2020 hadde 11 % av befolkningen innvandrerbakgrunn. Har kompetansen i norsk helsevesen vokst i tråd med tallene?   

Vi vet at flyktninger har dårligere helse og høyere andel psykiske plager (Straiton 2019). Med utgangspunkt i denne kunnskapen kan fastlegen allerede ved første henvendelse tenke helhet og bruke tid på å prøve å forstå hvordan pasienten lever. Hvilke risikofaktorer finnes i livet, både før og etter ankomst til Norge. Hvilke beskyttende faktorer fins?  

Verdens helseorganisasjon påpeker at man bør se mennesket helhetlig og definerer helse slik: «Helse er fysisk, mentalt og sosialt velvære og ikke bar fravær av sykdom eller svakheter».  Hassan kommer til legen, men kanskje er det konen som er bekymringen? Hvordan oppleves det for barna? Hvordan kan fastlegen tenke stort når handlingsrommet kjennes så lite?  Det kan oppleves krevende under dagens rammer.

Når Hassan begynner å fortelle, er det å tenke helhetlig og samarbeide tverrfaglig hensiktsmessig. Det er vanskelig å løse et menneskes livsbelastninger alene som fagperson. Samtykke til en telefon til programrådgiver eller kort møte med psykiatrisk sykepleier i timen hos legen kan være risikoreduserende tiltak. Slikt samarbeid kan redusere eventuell skam eller skepsis til hjelpetjenestene, og bistå familien med støtte og trygghet. Taushetsplikt hindrer ikke tverrfaglig samarbeid. 

Hvor mange minutter trengs for å etablere trygghet i en fastleges travle hverdag? Skal Hassan fortelle noe som oppleves vanskelig, trenger han å oppleve ro og tillit. Han trenger å bli møtt på en trygg og medmenneskelig måte som viser «jeg er her for deg».  Det er det aller viktigste. Det er en døråpner.

Å jobbe helhetlig betyr også å jobbe fleksibelt og våge å gå utenfor sitt mandat. Dette kommer tydelig frem etter Ukom-undersøkelsen av drukningstragedien i Tromsø (3-2021). Undersøkelsen søker å gi svar på hvorfor vi ikke klarer å fange opp flyktninger som er i en særskilt sårbar livssituasjon. Det kan høres utfordrende at man innimellom «bør gå utenfor sitt mandat», når rammene allerede kjennes for snevre. Men bruk av litt tid tidlig i forløpet kan redusere behov for mye mer tid senere.   

Kultursensitiv tilnærming  

Hvilken kultur pasienten kommer fra vil påvirke hens forståelse av fagpersonens tilnærming. Finnes overhodet begrepet «psykisk helse» eller «depresjon» i pasientens vokabular? Å være observant for språkbarrierer er sentralt. Når ordene vi bruker i norsk helsevesen kanskje ikke finnes i pasientens vokabular, kan veien være ekstra lang å gå. Det vil være viktig å redusere bruken av vanskelige fagtermer og utsette gjennomgang av prosedyrer som kan virke fremmedgjørende. Det vil være bra å beskrive tilstander mest mulig konkret og bruke tiden det tar å vise at man er kultursensitivt imøtekommende. Vurdering av behov for telefontolk kan redusere språkbarrierer.  

Mer enn spesifikk kulturfakta trengs en interkulturell forståelse, som innebærer å utvikle nysgjerrighetog forståelse for kulturelt mangfold. Manglende kultursensitiv tilnærming kan føre til at Hassans utfordringer ikke blir tatt på alvor, selv om intensjonen ikke er slik. Hvem som innehar flyktningehelsekompetanse i systemet er ikke så viktig, men at den finnes.  

Ulike forståelser av psykisk sykdom og behandling er vanlig i møtet mellom lege og pasient (Broch 2019). Livet kan være et komplekst puslespill. Det kan være lurt å tenke at dere forstår forskjellig. Det kan også være lurt å fokusere på likheter mer enn forskjeller, det gir håp. Han er pappa, du er pappa. Hun er datter, du er datter. Det er et styrkefokus som kan bygge tillit og glede (Kumar 2001).  Å jobbe med flyktninger kan være veldig meningsfylt og givende, man kan oppleve at man gjør en forskjell.

Vi anbefaler å stille spørsmålet: «Hvem ville støttet deg om du var i hjemlandet ditt?» . Ikke overraskende er svaret ofte «familien» . Dette gir oss en dyp sannhet om mennesket som sitter foran oss. Hvem er jeg uten familien min? Hvem kan erstatte familien i nytt land? Hvordan unngå ensomhet og isolasjon når det mennesker trenger er en grunnmur av fellesskap og trygghet?  

Trygg kultursensitiv tilnærming kan bygge allianse og dermed gi mulighet for å avdekke både symptomer, bakenforliggende årsaker og eventuell selvmordsatferd. Slik kan man lettere sette inn egnede tiltak for å redusere risiko på kort og lang sikt.  

Sosial støtte og dype spor  

Ut fra kunnskap og erfaringer vet vi at Hassan og familien kan ha traumer og helseplager etter flukt. Helseplagene kan avta eller øke, alt etter deres erfaringer med viktige personer som lærer, lege, arbeidsgiver, integreringskonsulent eller NAV-veileder. De som møter med forståelse og ser på sammenhenger av hva som fremmer og hemmer helsen, den som «strekker armene sine lengre», kan sette dype spor hos en flyktning.   

Inkluderende samfunn og sosial støtte er viktig, men ekstra viktig i etableringsfasen for nyankomne flyktninger. Sosial støtte og inkluderende miljø bidrar til både trygghet og mulighet for sunn tilpasning i det nye landet. Samfunnstilknytting er ikke noe som kommer av seg selv, det er en gjensidig prosess. Ønsket om å bli del av samfunnet må bli møtt med praktisk tilnærming som bidrar til inkludering. Ofte starter inkluderingen på introduksjonsprogrammet, noen ganger kan det starte i nabolaget, iblant starter det på helsevesenets kontor.  

Hvordan håndtere at Hassan henvender seg til fastlegen på bakgrunn av tretthet og dårlig søvn? Er det sånn at når man har hodepine, skriver leger ut Paracet og sier «Husk å drikke mye vann»? Noen spør heldigvis også: «Hvordan går det med deg og familien?». Hvis man ikke spør, blir det vanskeligere å finne kilden til plagene. Noen ganger må man være tålmodig og vente, fordi pasientens svar er uforståelige for hen selv.  
 

Helende fellesskapog håp

Mennesker med psykiske lidelser er blant de mest sosialt ekskluderte gruppene i samfunnet, skriver Ynnesdal Haugen, som tok doktorgrad på betydningen av sosiale treffsteder for mennesker med psykiske lidelser (2020). Sosiale fellesskap kan inneha beskyttende faktorer som sosial støtte, tilhørighet, meningsfullhet og normalitet. Alle disse er faktorer som kan bidra til å redusere uhelse og fremme god helse.   

Vi har kunnskap om at utenforskap påvirker både mental og fysisk helse. Psykisk helse er avhengig av flere faktorer, blant annet hvor mye flyktninger har blitt inkludert i samfunnet, hvor mye de har blitt sett og fått bidra. Å være tilknyttet et fellesskap kan oppleves helende, fordi det er mennesker der som bryr seg uansett hvordan man har det. Fraværet av denne tilhørigheten og sosiale støtten utgjør en helsemessig risiko.  

Hvilke kontakter har en fastlege for å ivareta pasientens behov for sosiale fellesskap? Dette ansvaret kunne ligget hos introduksjonsprogrammet eller NAV, men det kan se ut som det er tilfeldigheter som avgjør om det viktige helende fellesskapet blir en del av isolerte menneskers liv.   

Vi vet at flyktninger opplever ulike barrierer i møte med psykisk helsehjelp. De går gjennom fysiske og ikke minst psykiske påkjenninger på grunn av både tidligere traumatiske opplevelser og nåværende livssituasjon. Det er viktig å starte med tidlig forebygging og behandling av den psykiske helsen. Sosiale fellesskap bør være en del av denne behandlingen.   

Mange tenker at helsevesenets ansvar er rent medisinsk, og glemmer at alt henger sammen med alt. Kropp og psyke samarbeider og trenger helhetlig vurdering. Marta Thorsheim (2023) skriver i forordet for Gabor Mate sin bok «Når kroppen sier nei» at (…) «det burde være en kjent sak at det å skille kropp og sinn hører til historiebøkene».  

Den som ser, må ta ansvar, uansett hvor i hjelpekjeden den er. Uansett hvilken profesjon. En flyktning er først og fremst et menneske som trenger at tjenestene finstiller «radaren» og bruker medmenneskelighet som en sentral del av sin faglighet. Og medmenneskelighet tar ikke tid.

Referanseliste

  • Broch, Å. M. (2019) Et komplisert puslespill. En kvalitativ studie av psykologers opplevelser av arbeid med traumatiserte flyktninger. UiO.
  • Gabor Mate (2023). Myten om det normale- traumer, sykdom og heling i en giftig kultur
  • Gabor Mate (2003). Når kroppen sier nei- prisen vi betaler for skjult stress
  • Harris, Samantha Marie (2022). Hvordan møter leger flyktninger med psykiske vansker?
  • Kartal, Sidar (2021) Samarbeidet er ferskvare: En kvalitativ studie av samarbeid mellom offentlige aktører om introduksjonsprogrammet
  • Kumar, Loveleen. (2001). Djulaha! Om å forstå annerledeshet . Universitetsforlaget.
  • Lauridsen, Marlene B. (2022). UIT. Interpersonal competence in challenging encounters: Towards a paradigm shift in human services – Creating conditions for professional development through action research and trauma-informed restorative practice .
  • Straiton, et.al (2019). Levekårsundersøkelsen blant innvandrere i Norge 2016. Folkehelseinstituttet.
  • Ynnesdal haugen, Lill Susan (2020). Betydningen av lokale treffsteder for mennesker med psykiske helseproblemer.
  • Ukom-rapport etter drukningstragedien i Tromsø (2021)
  • Informasjon om introduksjonsprogram
  • Definisjoner av helse: Health and Well-Being (who.int)

NKVTS:

Konferansen skal bidra til økt kunnskap i møte med veteranfamilier, med fokus på lokalmiljøets ansvar og innsats.

RVTSene har som oppdrag å bidra til en styrking av kompetanse og samhandling ved psykososial ivaretakelse og støtte av veteraner, og deres familie, for å dempe og forebygge utvikling av langvarige post-traumatiske reaksjoner. Konferansen er et ledd i dette arbeidet.

Målgruppe:

En rekke faggrupper møter veteraner og deres familie gjennom sitt arbeid; kommunale helse- og sosialtjenester, skoler og barnehager, PPT, helsestasjoner, NAV, familievern og 1. – og 2.linje innen psykisk helse.  

Les mer og meld deg på konferansen!

Sted: Scandic Hotell Ørnen, Bergen

Tid: 30. mai, 09.00-16.00

Pris: 200,-

F. v: Mentor Frode Gudvangen, Elisabeth Harnes og Anders Geertsen, psykolog.

Korleis heng ekstremisme og tortur saman? Kva vi gjere for å behandle og hjelpe ein torturoverlevar? Og korleis samhandlar psykiatri og mentorar i eit de-radikaliseringsløp?


Dette var nokre av problemstillingane RVTS Vest sitt mentornettverk mot radikalisering hadde fokus på ved forrige mentornettverkssamling, med både regional og nasjonal deltaking frå rundt 20 kommunar.

Tortur og ekstremisme

– Det har vore lite fokus på tortur i innanfor feltet radikalisering og valdeleg ekstremisme i Noreg, seier Elisabeth Harnes.

– Samtidig er radikaliseringssaker kor tortur er ein del av ein person sine livsbelastningar, ikkje uvanleg. Difor er det viktig å utruste mentorane med innsikt i tortur som fenomen og den potensielle koplinga mot ekstremisme.

Moralsk forargelse (moral outrage) sjåast som ein av fleire sentrale faktorar i radikaliseringsprosesser og er ein reaksjon på ei opplevd krenking (Sageman). Eit døme på dette er torturen som muslimar i Abu Ghraib-fengselet i Irak og i fangeleiren på Guantanamo Bay i Cuba har vore utsatte for, eller regimemotstandarar i Iran.

Mens dei torturerte meg, sa dei: «kva kallar du dette gut, du må ikkje kalle det tortur, eg gjer deg ei teneste fordi jeg rensar deg for synden du har begått. Du blir straffa og for kvart piskeslag eg slår dess større blir paradiset.” Det verste når eg låg der med bind for augene og slått til blods, var hviskinga i øret om at mine foreldre led på grunn av meg.

Tidlegare regimemotstandar fengsla i til saman 4 år, med første opphold som 12- åring.
Bilde av Elisabeth Harnes og Babek Hosami.
Babek Hosami, torturoverlever frå Iran. Jobber til dagen ved Vestland fylkeskommune som seniorrådgiver, integrering og folkehelse, i samtale med Elisabeth Harnes frå RVTS Vest.

Sjelden fanga opp

Tortur er ei oppleving som ikkje forsvinn, sjølv om ein har blitt kartlagt og rehabilitert. I mange av tilfellene forblir gjerne erfaringa i isolasjon, og for mange er det forbunde med sterk skam, tilbakevendande minne og somatiske smerter. Vi veit at hensikten med tortur er å bryte ned personer eller ofte eit heilt folkeslag. Det er dei usynlege sporene som er det mest krevjande å leve vidare med. Samtidig blir sakene sjelden fanga opp av hjelpeapparatet.

Bilde av Valeria MArkova.
Valeria Markova, psykologspesialist ved RVTS Vest, førelas om tortur – fenomenforståelse og behandlingstiltak.

– Tortur, vald og krenkingar på systemnivå eller frå fienden- kan føre til kognitive opninger for valdelige ekstremisme, men det kan også gi næring til eit livskall om kampen frå undertrykking til demokrati, fortel Elisabeth Harnes.

Dette vart belyst i panelsamtalen med torturoverlevar frå Iran. Derfor ligg mykje i rehabiliteringen utover naudsynt helsebehandling om å bygge opp individet igjen med fokus på sjølvverd og integrasjon.

Bilde av Anders Lundesgaard.
Klinisk psykologspesialist, Anders Lundesgaard frå RVTS Nord.

Alliansebygging og samhandling

Alliansebygging og samhandling mellom psykiatri og miljøterapeutisk mentorering i de-radikaliseringsløp var tema for ei dialogsamtale under samlinga.

Klinisk psykologspesialist, Anders Lundesgaard frå RVTS Nord, hadde eit innlegg om psykologisk sårbarhet i radikalisering, som la eit godt fagleg bakteppe for påfølgande dialogsamtale med klinisk psykolog, Anders Geertsen frå BUP Voss og mentor Frode Gudvangen.

Anders og Frode gav eit komplekst og førebiletleg innblikk i korleis alliansebygging og samhandling mellom psykiatri og miljøterapi kan skape ei tryggare behandling for personar som er i ein de-radikaliseringsprosess.

– Om du som psykolog klarar å møte personen gjennom å tenke at det viktigaste for eit menneske er eit anna menneske, kan vi i fellesskap auke vår handlekraft. Utan mentor hadde personen vore åleine i verda utan støtte mellom tidvis krevjande behandlingstimar, sa Anders Geertsen.

Bilde av mentor Frode Gudvangen, Elisabeth Harnes og Anders Geertsen, psykologspesialist.
F. v: Mentor Frode Gudvangen, Elisabeth Harnes og Anders Geertsen, psykologspesialist.

Mennesket bak kamuflasjen

Møtet med menneske som har ekstreme uttrykk, haldningar og sjargongar, kan vere utfordrande for mange terapeutar. Det er ikkje uvanleg at ein klient avbryter behandlinga på grunn av terapeuten sin reaksjon på klienten si framtoning. Når ein høgalarmert klient i tillegg kjem iført militæruniform, kan det utløyse ein varsellampe for mange behandlarar. Men for Anders, som både er psykolog og brannmann, er han vant til å handtere ekstreme situasjonar. For han blir det viktig å komme i kontakt med det sårbare menneske bak kamuflasjen. Kva treng denne personen? Ofte handlar det om grunnleggande behov, som å kunne sove etter endelause netter prega av flashbacks.

I dette samarbeidet var det viktig å kople på mentor både før og etter behandlingstimane. Ikkje berre for å sikre oppmøte, men også for å unngå isolasjon og einsemd. Dette kunne innebere ein spasertur, å nyte eit måltid saman eller berre å sitte saman i bilen og prate. Målet i deira samarbeid var å sikre at pasient ikkje var alene med noko som kunne blitt farleg i isolasjon, samtidig som dei skapte eit fellesskap som kunne handtere det vanskelege.

Som hjelpere møter vi mennesker som bærer på sterke historier, og vi kan oppleve situasjoner som gjør særlig inntrykk. Hva skjer i oss da? 

Tekst: Jorunn Helle 


Å høre sterke historier med grufulle beskrivelser kan være overveldende. Noen ganger hører vi detaljer fra tortur eller overgrep. Dette kan skape kraftige følelsesmessige reaksjoner hos oss.  Andre ganger utsettes vi for svært ubehagelige situasjoner. Vi kan være vitne til utagering, oppleve utskjelling eller være vitne til selvskading eller selvmordsforsøk.  

Jorunn Helle, psykologspesialist, RVTS Vest.

Behov for å dele 

En vanlig reaksjon er å finne vår nærmeste kollega eller å «øse ut av oss» i lunsjen, uten å spare på detaljene. Ofte gjør vi dette uten å tenke på om det passer, eller hvordan det virker på kollegaene våre. Dette kalles sliming. Sliming beskriver hvordan vi overvelder hverandre ved å dele for mange detaljer for fort, samtidig som mottaker av historien er uforberedt.

Dette er naturlig, og handler ikke om at vi er uprofesjonelle eller burde tåle det bedre. Vi trenger å kunne dele, og bør ha mulighet til det, men det er ikke nødvendig å dele de verste detaljene. Det finnes bedre metoder.

«Low Impact Disclosure» 

En metode for dette kalles Low Impact Disclosure (deling med lav effekt) og inneholder fire trinn. 

  1. Først må du bli klar over i hvilke situasjoner og med hvilket detaljnivå du deler historier. Er det nødvendig med alle detaljene? 
  1. Deretter advarer du den du vil dele med. Fortell at du har noe vanskelig eller traumatisk du har behov for å dele. 
  1. Be om tillatelse. Spør om lov til å dele, og om det passer nå. Da gir du den andre mulighet til å sette grenser. 
  1. bestemmer du deg for hvor mye du skal dele. Det er ikke nødvendig å dele de verste detaljene for at det skal være til hjelp for deg. Fortell i overskrift hva du har hørt eller opplevd. Ha fokus på tankene og de følelsesmessige reaksjonene det har skapt i deg. På den måten får du hjelp til å sortere og bearbeide sterke inntrykk. Samtidig ivaretar du kollegaene dine og unngår å skape de samme sterke reaksjonene hos dem. 

Det er viktig å ha et godt arbeidsmiljø som ivaretar den enkelte og gir rom for å kunne dele sterke inntrykk, men det er også viktig å lage gode rammer for dette. Har en det, vil det kunne bidra til å forebygge både sekundærtraumatisering og utbrenthet

Relevant:

Hjelp til hjelperen – ressursside for ledere og hjelpere som opplever stress, utbrenthet og fatigue på sin arbeidsplass. 

“Betydningen av psykisk helse for forebyggingsapparatets forståelse og håndtering av radikalisering og voldelig ekstremisme”

Den 13. februar lanserte NKVTS rapporten «Betydningen av psykisk helse for forebyggingsapparatets forståelse og håndtering av radikalisering og voldelig ekstremisme». Her stilles bl.a. annet spørsmål om hvilken rolle forståelse av psykisk helse spiller i forebyggingsarbeidet.


Les rapporten her: https://www.nkvts.no/content/uploads/2024/02/NKVTS_Rapport_2-24-Betydningen-av-psykisk-helse-radikalisering-ekstremisme.pdf

I Fredagsfokus belyser vi innholdet i rapporten og tar diskusjonen videre. Hva er voldelig ekstremisme? Hvordan skille mellom psykiske helseproblemer og ideologiske- og politiske overbevisninger? Hvilke tiltak finnes i hjelpeapparatet og hvordan rigger vi oss best mulig for å møte utfordringene i fremtiden?


Vi ser frem til en viktig og spennende prat!

I panelet:
Steinar Hvål, psykologspesialist
Mette Garmannslund, psykologspesialist
Espen Rutle Johansson, områdeleiar for Barn og unge
Elisabeth Harnes, spesialkonsulent