Cool Kids: - Ser ryggraden til barna vokse

Eline Kristiansen fra Barne- og familiehjelpen i Bergen kommune og Kristine Vonheim Høyland fra Askøy kommune treffes på erfaringssamling ett år etter de startet opplæringen i Cool Kids.

Les mer om Cool-Kids-utdanningen som tilbys av RKBU Vest.

Les mer om Cool Kids sin evidens i Ungsinn.

Cool Kids er et angstmestringstiltak som tilbys i flere kommuner og kan gis både individuelt og i grupper over 10 timer der barna og ungdommene skal eksponere seg for det de er mest redd for. I Cool Kids er foreldresamarbeid svært viktig, så foreldrene får også egne gruppetimer.

Begge forteller at et slikt spesifikt program rettet mot barn og ungdom er nyttig fordi det er tilpasset aldersgruppene.

- Vi lærer et språk som veldig mange av barna drar nytte av. Jeg ser jo det at å skrelle ned språket er viktig, blant annet det å få eksempler som legges på et nivå som barna forstår, sier Kristiansen.

Høyland forteller at helsesykepleiere er i en god posisjon til å følge elevene tett over en periode.

- Jeg møter jo mange med ulike utfordringer. Jeg kan få elever på kontoret med nyoppståtte panikkangstanfall. Ved å ha Cool Kids og kognitiv atferdsterapi som en del av min fagkompetanse gjør det meg tryggere i å støtte og veilede i at det ikke er farlig. Og jeg får gitt de god innsikt i det som skjer i kroppen, og gitt de konkrete råd.

Høyland sier det er nok av de som tror de trenger å snakke med en psykolog med en gang.

- Jeg er kanskje tryggere i å gi den oppfølgingen selv noen ganger i stedet for å henvise. Det var faktisk en som kom inn her etter et panikkanfall. Neste gang jeg snakket med eleven så sa hen at “jeg skjønte at du hadde snakket med andre som også har det sånn. Jeg skjønner at sånn kroppen reagerer nødvendigvis ikke er det jeg egentlig tenker, det er frykten”.

Påkoblende foreldre er viktig

At foreldre er viktige når barna eller ungdommene skal benytte seg av Cool Kids-tiltaket, er noe begge trekker frem.

- Vi ser stor forskjell på de familiene der foreldrene henger seg på og der de ikke gjør det. At foreldrene lærer seg verktøyene like mye og støtter barna gjennom prosessen. Det er i tråd med forskningen, og etter det jeg har skjønt, er det ikke helt uvanlig at foreldrene kan ha utbytte selv, sier Kristiansen.

Det samme sier Høyland.

- I våre Cool Kids grupper er vi rause i inkluderingen og vi stiller ingen diagnoser. Deltakerne har varierende grad av måloppnåelse, men i slike grupper er det alltid noen som har svært positiv effekt. Det kommer også an på oppfølgingen hjemme. Vi er avhengige av foreldre som kobler seg på. Det inngår to foreldremøter i opplegget, så de skal være godt kjent med innholdet.

Kristiansen forteller at i foreldregruppene forteller foreldrene gjerne mer ufiltrert og deler at de kan bli irriterte og si “kom igjen, ta deg sammen, dette er ikke noe å være redd for, dette har vi snakket om mange ganger”. Så kan det være foreldrene strever med noe selv og kjenner seg igjen i barnas frykt, så de også står der med et aktivert apparat og kanskje ikke helt greier å være til stede for å hjelpe barnet.

Gjennom Cool Kids lærer både barna og foreldrene hva som skjer i kroppen når man har angst.

- De lærer at dette egentlig er veldig smarte reaksjoner fra kroppen og hjernen, men at de bare skal justeres litt. Det er ganske godt å oppdage for mange, ikke minst for foreldrene. Det har hjulpet foreldrene å stå i det, og være mer tålmodig i møte med barna. De forstår at dette er kjemiske prosesser som får utslag i tanker, følelser, handlinger og reaksjoner i kroppen. Det er ikke barnet som er lat eller bare vil være vanskelig.

En god kandidat for Cool Kids?

Også når det gjelder kandidater som kan ha god effekt av Cool Kids er foreldre viktig.

- Barn som selv opplever mye strev og engstelse og unngår situasjoner og gjøremål de hadde gjort om ikke engstelsen var der, og de som er motivert for å få til en endring. Det er høye krav på en måte. Av erfaring ser vi også at det er kjempegunstig å ha med foreldrene på laget. Dette er noe som krever innsats fra foreldrene, nesten enda mer. Det er et soleklart premiss at barnet utsetter seg for det de frykter mest, og da er det viktig å ha foreldrene med på laget, sier Kristiansen.

Hva frykter barna?

Det er variert og stor spredning i hva barna frykter. Og begge forteller at de må være kreative når det kommer til hvordan simulere eksponering for barna og ungdommene, da mye eksponering for det de frykter er viktig.

- Alt fra fobi for sprøyter og høyder til litt større barn som har separasjonsangst slik at det hindrer dem i hverdagen. Vi må tilpasse eksponeringen til den enkelte og sikre at de får nok eksponering og det er neimen ikke alltid like lett. Vi må være kreative og simulere situasjoner som vanligvis ikke ville vært så naturlig for barnet, men nå skal vi jo jakte den frykten, sier Kristiansen.

Høyland sier hun har fått mange positive og gøye opplevelser som terapeut gjennom Cool Kids.

- Det er noen som går inn i dette og er veldig motiverte, de driver seg selv i eksponeringen, overvinner seg selv og frykten for å ta heis, vaksiner og blodprøver. I tillegg var det en som ikke ville ta buss. Nå har hen overvunnet den angsten, og så skaper det synergier. Nå var det plutselig mange andre ting som ikke var et problem lenger heller. Foreldrene sa at hen nå var han nesten blitt litt overmodig, sier Høyland spøkefullt og legger til:

- Når noe løsner, gjør det noe med familiedynamikken. Når man ikke må tilrettelegge så mye i hverdagen lenger.

Skeptisk til grupper

Cool Kids foregår hovedsakelig i grupper, noe som var en dørterskel for flere av barna.

- Det som vi gjerne så i kartleggingen på forhånd var at mange av barna var veldig redde for å delta i grupper og at selve gruppekonseptet var et hinder for å hoppe på. Da så vi veldig verdien av å gi informasjon og beskrive det helt praktisk som “hvor mange barn blir det, hvor gamle er de, hvor ofte møtes vi, hva gjør vi”. Og da lener jeg meg veldig på manualen. Hver gruppetime har en struktur så det blir veldig lett å formidle i forkant av en gruppe. Og litt av poenget med det å være i gruppe er å trene på å være i gruppe. Så da sier jeg at du vil nok se at de andre også er redde og nervøse, og det er ikke uvanlig å være nervøs og litt spent. Det vi har til felles, det er at vi er veldig redde for noe, så redde at vi synes det er kjempevanskelig. Så er det forskjellige ting vi er redde for, sier Kristiansen.

At det er forskjellige ting barna er redde for kan barna vokse på.

- Det kan være godt å kjenne på at det er noe de mestrer også. Så det å kunne si at “det er ikke jeg redd for, jeg kan vise deg hvordan, jeg kan være med deg” gir de mestring, og så kobler de seg på hverandre.