«Jeg hadde en lærer på gymnaset som sa jeg aldri ville komme inn på sosionomutdanningen»

Det var bare fire steder man kunne studere til sosionom, men en ung Karen Havnen fra Rosendal i Hardanger, bare 20 år gammel, kom seg inn på et av de nyopprettede studiestedene, i Bodø. Hennes nysgjerrighet på «livene folk har» og tanken om at det måtte være spennende, ledet henne inn i et felt som var preget av lite profesjonalisering og manglende kunnskap.

Havnen var en av de første i Norge som tok hovedfag i sosialt arbeid. Hun har vært med helt fra starten av opprettelsen av Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – RKBU Vest. Veien dit har gått innom voksenpsykiatri, sosialkontor og barnevern i Tromsø og Loddefjord, til Bufetat (den gang fylkesbarnevern), HVL og i 1993 Barnevernets utviklingssenter, som senere ble slått sammen med RBUP og ble til det vi i dag kjenner som RKBU Vest.

Miljøet rundt sosionomutdanningen i Bodø beskriver Havnen som kolossalt politisk. Det var ikke utpreget kvinnedominert, men like mange menn og kvinner på sosionomstudiet.

- Da meldte jeg meg inn i «Brød og Roser», en mellomting mellom nyfeministene og Kvinnefronten.

Etter sosionomutdanning i Bodø flyttet Havnen tilbake til hjemkommunen for å jobbe i voksenpsykiatrien på Valen Sykehus. Her bodde hun på hybelhus med andre unge kvinner i jobb, blant annet flere ergoterapeuter.

- Og de var så grådig gode i veving, så jeg hadde en oppblomstring i håndarbeid og sånt da, humrer Havnen.

Faglig var det krevende for en ung nyutdannet sosionom å vite hva hun kunne hjelpe pasientene med.

- Det var mye tverrfaglig samarbeid, men det var jo legene og psykologene som hadde lang utdanning, jeg hadde jo bare tre år, så jeg ble en type assistent.

Havnen levde et aktivt liv og var engasjert i miljøvern og politikk. Spesielt vassdragsutbygging.

- Og leikarring, ler Havnen.

Hadde Venstre gjort et bedre valg i 1981 kunne hun til og med opp endt på Stortinget.

- Jeg var ungdomskandidaten til Unge Venstre i 1981, så ja jeg kunne jo forsyne meg kommet inn der som vararepresentant ja. Men jeg tenkte at jeg kan ikke bli værende her, jeg hadde behov for å treffe flere unge mennesker og tenkte at da kan jeg jo studere litt til.

Veien gikk videre til det som den gang het høyere sosionomutdanning i Trondheim, og leikarring ble lagt på hyllen.

Med hovedfag og en sivilingeniør fra Harstad i boks gikk ferden videre til et sosialkontor i Tromsø. Havnen steg raskt i gradene og fikk tidlig mye ansvar. Et lite kontor med kun to ansatte og sakene var krevende.

På starten av 80-tallet hadde man så vidt begynt å snakke om overgrep og incest.

- Dette var bare begreper for meg. Jeg hadde nesten ingen kunnskap om dette fra studiene. Nederst i skuffen lå tre slike saker som ikke var tatt tak i. Jeg turte nesten ikke ta opp mappene for jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre.

Etter et par år i Tromsø dro hun og mannen til Bergen. Hun tenkte hun aldri kunne jobbe på et sosialkontor igjen. Årene i Tromsø hadde satt spor. Men hun måtte jo ha jobb, og da det ble lyst ut stilling som sosialkonsulent i Loddefjord, søkte hun og fikk jobben - på det som var kjent som det tøffeste sosialkontoret i Bergen på 80-tallet. Havnen nølte, men lot seg forlokke av mange kolleger – noen å støtte seg på. En stor kontrast fra det lille kontoret hun hadde vært på.

Likevel var kapasiteten lav og ressursene få på sosialkontoret. De måtte prioritere hvilke saker de rykket ut på. Havnen skjems når hun forteller de ikke alltid rykket ut på første melding om husbråk der det var barn til stede.

I disse årene frem mot 1990 fikk «mappebarna» stor oppmerksomhet i media. Dette gjaldt saker der kommuner ikke hadde tatt tak i saker som var meldt inn. Dette førte til at barne- og familieminister Matz Sandman delte ut Sandman-midler til sosialkontorene. Dette blir beskrevet som en opptur for alle som jobber i barnevernet. Det ble en opprustning, økte midler, flere ansatte og en ny barnevernslov.

Havnen og sivilingeniøren fra Harstad har tre barn og var på denne tiden blitt etablert i Bergen. Etter en av permisjonene permisjon begynte hun i Fylkesbarnevernet, det som i dag er Bufetat.

- Det var jo en skjermet tilværelse. Det var langt mindre krevende emosjonelt. Jeg hadde ansvar for å planlegge og gå gjennom alle barnevernsinstitusjonene.

Etter hvert ble det bestemt at det også skulle opprettes en sosionomutdanning i Bergen, og Havnen fikk en telefon. Det var fortsatt få med høyere sosialfaglig utdanning, og de lurte på om ikke hun kunne tenke seg å være med på å starte opp utdanningen.

- Det var også en bratt læringskurve, men det var veldig kjekt å ha studenter.

Noen år seinere fikk Havnen en ny telefon, denne gangen fra lederen av Barnevernets utviklingssenter som trengte en sosialarbeider som kunne forske på barnevernet.. Havnen sa ja, og i dette systemet har hun blitt værende fram til i dag, i hele 32 år. Havnen snuste på om ikke hun skulle ta en doktorgrad i barnevern. Dette var etter hvert blitt mer vanlig. Men familien hadde da tre barn, og doktorgraden måtte vente. Hun fikk permisjon og tok doktorgrad ved RBUP.

Havnen var da blitt 50 år og undersøkte psykisk helse hos barn som var plassert utenfor hjemmet av barnevernet. Hun fulgte barna over en lengre periode og siste oppfølging var 8 år etter barna var plassert.

I det Havnen leverte doktorgradsavhandlingen sin ble Barnevernets utviklingssenter slått sammen med RBUP og ble det som i dag er RKBU Vest som er et kunnskapssenter i NORCE, hvor Havnen har vært siden, og i fjor ble tilkjent professorkompetanse og fikk stilling som forsker 1.

Hva er du mest stolt av?

- Doktorgraden er jeg veldig stolt av. Jeg hadde samtaler med foreldre, fosterforeldre, barn og barnevernsarbeidere i de samme sakene. Det er vel det som har gjort mest inntrykk på meg.

Det Havnen har jobbet mest med er beslutninger i barnevernet. Hvorfor tar de de beslutningene de tar? Hvorfor får noen det tiltaket og andre noe annet?

- Allerede i det første forskningsprosjektet «Når gir barnevernet hjelp» var jeg og Øivin (red. kollega og barnevernsforsker Øivin Christiansen) inne og leste journaler fra fire barnevernskontor i Bergen, hvor vi så etter begrunnelser. Men det sørgelige funnet var at vi fant jo nesten ingen utfyllende begrunnelser. Vi fant ikke den røde tråden mellom det som i utgangspunktet var bekymringen og tiltaket som ble satt inn.

En av de siste artiklene Havnen har vært med på å skrive er om kritikken av det norske barnevernet i den europeiske menneskerettighetsdomstolen har endret det norske barnevernet.

- Det Norge har blitt kritisert for er ikke at barna er blitt tatt under omsorg, men at det er blitt innvilget for lite samvær. Det vi ser skje nå er at disse dommene har bidratt til å endre det norske barnevernet. Tidligere var det en forståelse av at når barna først var plassert i et annet hjem, så måtte de bruke all sin kapasitet til å skape tilknytning til dem. De biologiske foreldrene ble nærmest sett på som en forstyrrelse. Men det vi vet nå er at barn har kapasitet til å ha flere omsorgspersoner. Og dette har skjedd parallelt. I takt med økt kunnskap om barnet har praksisen endret seg.

Hvordan ser du på framtiden til barnevernet?

- Norge er blitt et mangfoldig samfunn med stadig større sosial ulikhet. Dette er krevende både for mange barn og deres familier, og for etatene som skal gi hjelp.

Havnen er opptatt av felles språk og felles forståelse, og at det er nødvendig for at etater skal samarbeide. Hun og kollegaene jobber f.t. med den såkalte «kunnskapsmodellen Barnets behov i sentrum». Denne modellen er svært lovende når ulike etater eller fagpersoner skal snakke sammen om et barn.

Et annet tema Havnen har vært engasjert i hele sin karriere er brukermedvirkning.

Havnen har jobbet med Familieråd, en metode som handler om å gi makt tilbake til familiene, og hun har forsket mer spesifikt på barn og foreldres opplevelser og medvirkning i barnevernet.

- Medvirkning er i utgangspunktet noe vi ønsker, men i en artikkel jeg skriver nå sammen med Siv og Hanne, har vi funnet eksempler på at ungdom også kan blir presset til å formidle sine synspunkt i alvorlige saker. Det kan tyde på at kravene om medvirkning noen ganger blir tatt så bokstavelig at det faktisk ikke er medvirkning lenger.

I oktober blir Karen Havnen 70 år

Hvordan føles det å gi seg nå?

- Helt ærlig? Det har vært en lang prosess, for jeg har jo hatt jobben min som hobbyen min. Det er en floskel, men sånn er det. Jeg er ikke så glad i vaske hus og rydde og sånne ting. Da leser jeg heller en forskningsartikkel når jeg er hjemme. Jeg er glad jeg har opprettholdt engasjementet hele veien. Det føles spennende og litt nifst. Du skal gå til å bli pensjonist. Hva er du da? Nei, jeg kunne sagt mye om overgangsprosesser.

Det kan jo være du bare elsker pensjonisttilværelsen?

- Ja, det kan det! Og jeg har kjempemasse som venter på å bli prioritert. Det er barnebarn,hus og landssted. Mannen min er litt yngre enn meg og skal jobbe litt til. Barna mine venter på at jeg skal slutte, i hvert fall han med tre små barn.

Men akkurat nå jobber Havnen mer enn på lenge for å bli ferdig med prosjektene sine. Hun jobber blant annet med å digitalisere tjenestestøtte for barnevernet. Havnen skal også fortsette i redaksjonen til Fontene forskning og vurderer å ta på seg avgrensede oppdrag.

- Barnevernet i dag er mye bedre. Det er ikke tvil om det. Barnevernet går en riktig vei.