Hvordan har EMD-dommene endret barnevernets arbeid med fosterforeldre?

Det siste tiåret har det norske barnevernet fått oppmerksomhet internasjonalt, særlig på grunn av dommene fra den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Norge er felt av EMD i 24 saker for brudd på retten til familieliv for barn under omsorg og artikkel 8 i menneskerettsloven.

– Sakene handler primært ikke om at barna er blitt plassert utenfor hjemmet, men om Norges samværspraksis, og at det har utviklet seg en restriktiv samværspraksis med lite samvær mellom foreldre og barn, forteller forsker Siv Skotheim ved RKBU Vest.

Les forskningsartikkelen i Fontene

Høyesterett har i flere dommer presisert at en omsorgsovertakelse i utgangspunktet er midlertidig, og at målet er gjenforening mellom barn og foreldre.

– Dette er ikke noe nytt, men en innskjerping eller tydeliggjøring av ønsket praksis.

En viktig målsetting ved samvær er å tilrettelegge for en gjenforening. Frem til 2020 var det vanlig med 3-6 samvær i året. Man har tenkt at barna må få ro til å knytte seg til fosterforeldrene. I dag er det gjennomsnittlig samvær 8-12 ganger i året, noe som viser at det har skjedd en endring.

– Den norske samværpraksisen har skilt oss fra de fleste andre land. Det norske barnevernet har derfor måttet endre seg etter EMD-dommene og presiseringen til høyesterett. Hvis gjenforening skal være mulig og til det beste for barnet, er det viktig at barn og foreldre får opprettholde og utvikle relasjonen, sier Skotheim som har hatt fokusgruppeintervju med 13 ansatte fra åtte ulike barnevernstjenester.

Økt fokus på midlertidighet og økning i samværet har også ført til mer press på fosterfamiliene.

– De ansatte i barnevernet formidler at det økte samværet setter et helt annet press på fosterfamilienes hverdagsliv enn tidligere, siden det er mye som skal følges opp. Samværene foregår ofte på ettermiddager og helger, og mange fosterfamilier har også egne barn som skal følges opp på ulike ting. Barnevernsarbeiderne i vår studie var bekymret for hvordan det påvirker familien, inkludert de andre barna i familien, sier Skotheim.

De ansatte var også bekymret for hva det økte søkelyset på midlertidighet gjør med fosterforeldrene, og om det går utover fosterforeldrenes emosjonelle investering i barnet.

Det er allerede utfordrende å rekruttere fosterhjem, og det er mange barn som venter.

– De barnevernsansatte er bekymret for at de økte kravene kan bidra til at det blir enda vanskeligere å få tak i fosterhjem. Så selv om de er enig i at økt samvær er viktig, så reflekterte de også rundt hva dette gjør med fosterforeldrene og muligheten til å rekruttere nok fosterhjem gitt dagens betingelser.

Skotheim sier de barnevernsansatte som er intervjuet fremhever at det er behov for å tenke nytt.

– Hvordan kan vi som samfunn tilrettelegge og hjelpe sånn at folk har lyst til å bli fosterhjem?

Barnevernsansatte kom selv med flere forslag.

– Økt opplæring og tettere oppfølging av fosterhjemmene, og bedre økonomiske rammebetingelser. Vi vet noen av disse tiltakene allerede er fulgt opp, for eksempel fikk fosterforeldre i fjor rett til i pensjonspoeng og det ble bevilget ekstra midler til tettere oppfølging av fosterhjemmene i statsbudsjettet.

Skotheim sier at endringene på barnevernsfeltet nå foregår på flere nivåer, og både barnevernsarbeidere og fosterforeldre forventes å endre praksis og tankegang som følge av de nye føringene.

– På den ene siden ser vi at barnevernsarbeiderne stiller seg bak de nye føringene, og mener at økt samvær og større søkelys på barn og foreldrenes rettigheter er bra for barnets utvikling. På den andre siden synes barnevernsarbeiderne å være bekymret for om barnevernet nå utsetter fosterforeldre, som allerede har store omsorgsoppgaver for urimelig høye krav. Fosterforeldrenes reaksjoner fører til at barnevernet nå vurderer hvordan de, på tross av krav om endret praksis, kan møte fosterforeldrene for å unngå at de gir opp, og de kommer med flere forslag som tettere oppfølging og veiledning, samt økonomiske tiltak.